A life - with a twist of lime

Øye for øye - tann for tann

2007-05-23T17:58:00.000+02:00

Amnesty er en internasjonal organisasjon som kjemper i mot dødsstraff, tortur og urettferdig behandling av fanger. På hjemmesiden deres (www.amnesty.no) skriver de at i 2002 ble det registrert 1526 henrettelser, og at USA, Kina og Irak står for 80% av disse. I dag praktiserer 83 land dødsstraff.

Jeg er en sann religiøs humanist. Jeg sr på mennesket som herskerer over dyra, og som den mest intelligente skapningen på jorda. Jeg mener også at alle mennesker har et fritt valg over eget liv, noe som fører til etisk debatt i mitt hjerterom når en uskyldig jente blir funnet voldtatt og drept.

Det er umulig å sette seg inn i en morders tankegang. Noen viser tydelig anger, andre ler og spøker i retten. Men jeg vil påstå at de fleste har dårlig samvittighet. Jeg mener også at morderen fortjener å leve med den gruelige samvittigheten som holder han søvnløs hver natt i fengsel reste av hans liv, i stedet for å bli drept.

Tallene for Amnesty er bare de bekrefta henrettelsene. Det er sannsynligvis mange som ble dømt i hemmelighet. Mange av disse kan også være uskyldige, og har ikke fått en rettferdig rettsak. En dag vil de stå opp i en visshet om at dette er den siste dagen. De vil spise sin siste frokost, de vil ta farvel med familien og gå de siste skrittene mot stolen. De får en våt svamp på hodet og tilbud om velsignelse og bønn med presten før de trykker på knappen. De vet at de lever i sine siste sekunder.

Bak hver henretta person står det to ulike familier. Den ene er letta fordi morderen er død, selv om den drepte i familien aldri kommer tilbake. Den andre familien er de som sørger over en fortapt mann/kvinne som mistet kontrollen og gjorde noe utilgivelig. Disse to familiene står ulikt, alikevel er de begge i sorg over en drept person. Var døden virkelig løsningen, eller inkluderte den bare flere personer i en langvarig sorgprosess?

Det er ikke lenge siden Saddam Hussein ble henrettet av den irakiske regjerningen. Regjeringen fikk da "bevise" at de er i stand til å styre staten selv. Bilder av Saddams siste øyeblikk, der han ser uredd på løkken som blir strammet rundt halsen, gikk verden rundt. Han roper "Lenge leve Irak. Lenge leve Allah", rett før han dør. Saddam, som står bak drapene av hundrevis, kanskje tusenvis av irakere, får martyrstatus blandt noen muslimer. Var dette en seier for George W. Bush, eller bare en enklere måte å kvitte seg med et problem på?

Det er også viktig at det er ikke bare nord som kan føre til dødsstraff. I noen muslimske land kan blandt annet utroskap føre til dødsstraff. I noen tilfeller er det bare ett vitneutsagn som avgjør. For noen år siden ble en kvinne dømt til døden for utroskap. Men hun fikk gå fri, fordi saken kom i media sitt søkelys og fikk en enorm respons. Det viser hvor viktig det er å holde fokus på retten i alle land.

Men det eneste jeg kan gjøre med pennen i dag, er å stille spørsmål ved tanken bak en henrettelse. Er det bare morderen sin feil, eller har samfunnet også skylda, blandt annet med dårlig oppfølging av mentalt syke personer?

Hvorfor dreper vi mennesker som dreper andre mennesker, for å vise at det å drepe mennesker er feil? Hvem er den syndfrie da, som skal få kaste den første steinen?

Sannsynligvis er det ingen som har fasitsvar på disse. Derfor står jeg fast på at døden ikke er løsningen. Selv om jeg setter mennesket som hersker over jorden, så vet jeg at mennesker gjør feil. Noen gjør feil som ødelegger mange liv. Jeg sier ikke at vi skal vende det andre kinnet til, men henrettelse skal ikke være en hevnaksjon fordi en myndighet i ett land har bestem det. Drap er drap uansett hvor det skjer i verden, og hvordan det skjer. Et liv er tatt av en annen.

© Moshuz

Guide for menn og kvinner

2007-04-21T00:17:00.000+02:00

Uff da, nå var det virkelig lenge siden det kom en oppdatering her. Min hjerne er visst veldig lite fantasifull for tida, så jeg legger heller ut en norskstil (WARNING: PÅ NYNORSK). Stilen likner endel på noe jeg har skrevet før, men her skal det jo inn med teskje. Tar forbehold om skriveleifer, heftig selvironi og fornærmede ansikt.

GUIDE FOR MENN OG KVINNER

Det fins fleire former for kroppsspråk i dagens Noreg, og jo meir me forskar på det, dess meir komplisert vert det. Særleg menn har eit problem med å forstå kva kvinner meiner med kroppsspråket, noko som fører til store misforståingar og viser kor langt Mars og Venus er frå kverandre.

I og med at eg er ein meister i kommunikasjon med handa, og har brei erfaring innan fysisk kontakt med andre, så vil eg dele nokre av erfaringane mine.

Tenk deg at du er forelska i ei jente, nei, kall ho ei kvinne. Ho har alt, inkludert utsjåande og innsjåande. Ho har lekre bein, velforma puppa og kvitt smil. Ho ler ikkje som ein hest av alt du seier, og ho stinkar ikkje av parfyme. Eg vil kartleggje forskjellige situasjonar, og trur at denne guiden kan vere til stor hjelp. Me byrjar smått, og aukar intensiteten på kroppsspråket litt om litt.

#1 S M I L

Smil er eigentleg enkelt. Det er lett å sjå viss kvinna smiler ekte eller ikkje. Viss ho smiler falskt,
bør du revurdere vitsane dine. Viss ho smiler ekte, så betyr det heller ikkje at du skal ta heile vitseleksikonet.
Forslag til respons:
JA: Smil tilbake, blunke med auge.
NEI: Skrattle, verte fornærma, smile falskt.

#2 H A N D A

Fingertuppane er svært følsame, og for at kvinner skal få tilfredsstilt denne følsamheiten, vil det søkje ein annen mann sin hud å ta i. De sjår ein hardcore science-fiction fillm (sjølvsagt vil kvinna ikkje sjå romantisk kliss - ho er jo perfekt!) og plutseleg kjenner du ei hånd stryke deg i nakken, og ei anna kose med armen din. Det er her mange menn vert oppfatta som perverse hundar. Sjølv om kosinga skjer på ein sensuell måte, er det ikkje eit teikn på at kvinna vil ha sex! Trur du verkeleg at kvinna vert tent av å sjå slimete aliens som kaprar jorda og eter små barn?
Kvinner brukar denne forma for fysisk kontakt for å bekrefte at ho ansar deg som sin eigen, og at ho trivest i ditt nærvær.
Forslag til respons:
JA: Kose tilbake, kyss på kinnet
NEI: Dra ho til køys

#3 K L E M

Du og kvinna skal på kino, og når de møtest gir ho deg ein klem. Mange menn vil sjå på dette som eit nederlag, men de fortviler utan grunn. Klemmar er av stor tyding for kvinner, det er deira måte å visa at dei er glade i ein person på. Viss klemmen i tillegg varer lenge, og det verkar som ho vil lukte på etterbarberingsvatnet, er du sikra. Ho er di.

Når filmen er ferdig, så bør du betrakte det som eit nederlag viss det berre endar med klem. Det er her DU skal samle dei maskuline hormonane dine til eit fagforeningsmøte og vurdere korleis situasjonen skal håndteras. Viss ho ikkje kyssar deg, så må du sjølv ta initiativet. Viss ho kyssar deg varmt tilbake, så veit du at ho forventar at du skal leie an.
Viss ho ikkje gjengjelder kysset, så bør du trekkje deg tilbake i same augenblinken. Enten har ho PMS og vil eigentleg at du skal dra til helvete, men returnere med blomar så snart mensen er over, eller så er ho ikkje interessert. Når ei kvinne ikkje er interessert, så betyr det at ho aldri vil verte det heller. Finn deg ei ny dame.
Forslag til respons:
JA: Klem tilbake, stryk håret, spør fagforeininga om kva dei meiner om kyss.
NEI: TA på rompa, gni kroppen din til hennes som om det er paringstid.

#4 K Y S S

- Kyss
Kysset har ei lang historie bak seg, og har i alle generasjonar vore ein viktig kroppsspråksfaktor. Viss du verkeleg vil behalde kvinna, bør du vise at du nyter kysset.

-Saftig kyssing.
Med saftig kyssing medfører det ofte fleire av dei andre hendingane eg har skildra tidlegare. Her vert det ofte mange klemmar og vill handbruk, men det er viktig å ikkje vere brutal. Viss du er i tvil om kor langt du kan gå, er det betre at du spør. Ikkje alle kvinner ser på saftig kyssing som startknapp før take-off, ofte vil dei berre kysse.
Forslag til respons:
JA: Kyss på nesen, handa, munnen, god tannhygiene
NEI: Kyssing med auga opne, kyss på tærne, kyssing etter kvitlauksbrød, klyping, kloring, biting.

No håpar eg at du tar i bruk denne guiden, og at den vil hjelpe deg i kjerleikens dype hav. Husk at kvinner ofte venter på at DU skal ta initiativet. Lykke til!

© Moshuz

I have a dream

2006-12-30T21:01:00.000+01:00

En dag skal jeg smugle bibler inn i Nord-Korea og politistyrkene skal fange meg. Jeg skal bli torturert og pint for min tro, jeg skal bli pisket og få presset synåler under neglene. De skal tvinge meg til å oppgi min kjærlighet til Jesus, men jeg skal nekte, og elske min bøddel. De vil torturere meg flere dager i strekk, og jeg skal sitte på en iskald celle og sove på frossent gulv. Hver dag kommer bødlene inn på cellen og blir like overrasket over å finne meg glødende av entusiasme, lovsyngende til Gud. De skal utøse alt sitt raseri på meg, alt som skal til for å drepe og oppgi min tro.

Til slutt kommer dagen hvor de gir opp og slipper meg fri. På vei ut av fengselet springer en bøddel etter meg. Han som slo mest, og lo når jeg gråt. Han sier at han vil bli frelst. Når jeg ser dagslys etter flere år med mørke kommer jeg til å falle ned på bakken og gråte. Jeg vil være krumrygget og ikke til å kjenne igjen pga mishandlingen og jeg vil leve med smerter resten av mitt liv. Jeg skal reise rundt på store kristne konferanser og fortelle om det onde som hendte meg, og hvordan jeg aldri tvilte på at Gud elsket meg. Min historie blir innledninger på hver en tale, og unge kristne sender meg brev om den betydningen min historie har hatt i deres liv.

En dag skal jeg motta Nobels Fredspris for mitt arbeid mot fattigdom i SørAmerika. Jeg skal sitte i fengsel i årevis grunnet min motstand mot styringsmaktene, og jeg starter hundrevis av organisasjoner som gir gatebarn et hjem. Jeg blir igjen torturert og mishandlet, men hver gang jeg slipper ut av fengsel, fortsetter jeg med mitt arbeid for barna. Jeg lever fattig selv, og gir alle mine goder videre. Jeg redder tusenvis av liv, og får eget kapittel i historiebøkene etter min død. Jeg blir kalt Mor Theresa jr.

En dag skal jeg reise verden rundt som misjonær og lede tusener av mennesker til frelse. Alt begynner med at jeg reiser til Afrika uten et øre i lommen og starter en menighet i et muslimsk land hvor min menighet blir forfulgt for min tro. Tusener av mennesker blir helbredet på mine møter og folk strømmer til uansett hvor jeg og mitt crew kommer. Jeg blir invitert til mektige ledere og presidenter. Jeg reiser tilbake til Norge og leder kristennorge til en revolusjon hvor tusenvis av ungdommer blir frelst. Samfunnet blir snudd opp ned og Norge pøser ut med misjonærer til fjerne land. Det skal bli en vekkelse ingen har sett maken til, som startet med at en ung jente fra Sandnes våget å reise alene til Afrika.

I have a dream

Mitt problem er at alle mine drømmer starter med en dag, i stedet for i dag.

For mens jeg drømmer om å lede presidenter til frelse, klarer jeg ikke engang å si til min sidemann på skolen at Jesus elsker henne i dag.

Mitt største hinder i dag er ikke tykkelsen på fengselsmurene, men omslaget på Bibelen som blir tyngre og tyngre for hver dag

Jeg drømmer om å lede tusener av barn ut av fattigdom. I dag gikk jeg forbi Frelsearmeen-bøssa igjen, på vei mot Rimi for å kjøpe snacks.

Min største fiende er ikke en terrorist, bøddel eller styringsmakter.
Min største fiende er jeg.

© Moshuz

Take a blondie-quiz

2006-12-19T23:40:00.000+01:00

Det hersker ingen tvil om at blondiner kan være ufattelig dumme i blandt. Idioter rett og slett! TA denne testen, og sjekk hvor blond du er!
(hentet fra www.stavanger-aftenblade.no)

1. Hvor lenge varte 100-års krigen?

* 116 år
* 99 år
* 100 år
* 150 år

Blondinen melder pass.

2. I hvilket land ble Panama-hatten oppfunnet?

* Brasil
* Chile
* Panama
* Equador

Blondinen spør publikum om hjelp.

3. I hvilken måned feirer russerne oktober-revolusjonen?

* Januar
* September
* Oktober
* November

Blondinen ringer til en venn, en annen blondine

4. Hva het Kong George VI?

* Albert
* George
* Edward
* Jonas

Blondinen leter etter svaret på nettet.

5. Hvilket dyr er Kanariøyene oppkalt etter?

* Kanarifuglen
* Kenguruen
* Rotten
* Selen

Blondinen kan ikke svare og forlater quizen.

Lovlig blond

Sjekk svarene under!

1. 100 års krigen varte i 116 år (1337-1453).

2. Panama-hatten ble oppfunnet i Equador, selv om utskipingsstedet var Panama.

3. Oktoberrevolusjonen feires i november etter vår tidsregning.

4. Kong George VI het Albert.

5. Kanariøyene har fått sitt navn etter selen.

Canaria - på latin - betyr "selenes øy" (havshund).

Hvor mange riktige hadde du?? Kanskje på tide å la blondinene være i fred.

© Moshuz

Heftig og begeistret

2006-12-03T03:43:00.000+01:00

Nådegave er gitt til hver en person, og det er ditt privilegie som person å utøve den gaven. I går fikk jeg se to nådegaver i form av menneskelige skapninger i Gand Kirke. Det er lenge siden jeg har hatt en så heftig opplevelse. Etter noen interesante år i Norge, begynner en å innse at det norske språket er fattig. Det er ingen ord som lenger kan beskrive. Uansett hva jeg skriver, så høres det bare for fattig ut. Du må liksom være der for å forstå hva jeg mener.

Jeg egentlig lovet meg selv å ikke nevne navn på denne bloggen. Men vi kan si at ei jente som begynner på S og slutter på -ilje (aka someones) og ei jente som begynner på S og slutter på -iri (aka s -iri) spilte piano, gitar og stemmebånd foran entusiastiske publikumere.
1 og en halv time føltes som to minutter.
Konserten var fantastisk (som er det beste norske ordet jeg kom på nå) Den var sjarmerendes "down to earth" samtidig som den var milevis fra vår galakse.

Det er mange lærde "farriseere" ute i verden som har lest og pugget hele Bibelen, men som alikevel ikke forstått det essentielle kjærlighetsbudskapet. Jeg har aldri følt meg så Bibellærd som jeg gjorde da jeg gikk ut av bygget. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Fingrene deres fløy over pianoet, som om de ble plassert i en fødestue med piano etter fødselen. Det var nok flere enn meg som angret på at de skippet pianotimene som unger. En stund satt jeg der og funderte over om himmelens kor faktisk kunne bli vakrere enn dette. Jeg finner egentlig ingen artister de kan sammenliknes med, men jeg vet at artister som Jewel og Sarah MacLachlan bare an dra seg (men bare en liten stund) Denne konserten burde vært pensum for alle sangpedagog-studenter.

Jeg har aldri sittet med så varm sjel og så mange iskalde frysninger. Den normalt beinharde trestolen var som marshmallows-saccosekk og den normalt mørke kirkesalen har aldri skinnet som i kveld. Jeg har aldri smilt så bredt med tårer i øynene. Jeg har aldri hørt engler synge før.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Gud for den vidundelige skaperviljen han har plantet i disse artistene. Jeg vil takke artistene for at de deler sine tekster, tekster som aldri har truffet meg slik som i går, og for alle de uendelige timene de sitter hjemme og lager sanger. Jeg hadde betalt 1000kr for å høre samme konsert igjen. Og sist men ikke minst - takk for at dere fikk meg i julestemning!

Ubeskrivelig
Det er rett ord.

© Moshuz

Engler med gule vester

2006-11-19T01:51:00.000+01:00

Jeg var på Ruten en kveld. Stod inntil holdeplassen der buss nr. 17 skulle komme. Det var mange mennesker. Jeg var redd. Rett og slett. Jeg tenkte jeg skulle virke litt mer selvsikker, litt mer muskeløs, så jeg lente skulderen mot stolpen, la all vekten på den ene foten og krysset den andre. Demonstrerende tok jeg fram ørepluggene, satt de sikkert inn i ørene, og tok på en snakker-du-til-meg-får-du-bank-sang på full guffe. Og søkte en plass å plante blikket mitt. Det slo rot på en mann. På benken, noen meter unna. Jeg prøver å ignorere det faktum at folk går forbi meg. De er mennesker med egne problemer, så bare gå videre.

Mobilen skifter til neste sang. Det er ikke meg. Jeg kjenner igjen gitaren med en gang, den spiller den melodien jeg har spilt så tusener av ganger. Jeff Buckley synger ut om sitt Hallelujah. Jeg elsker sangen, men det passer ikke med sånne når en står på ruten. Jeg velger alikevel å høre.
Well, it goes like this, the fourth, the fifth synger han. Mannen på benken rører seg ikke. Han sitter der som en marmorstatue og stirrer i bakken. Nei, øyene er ikke åpne. Nakken er vridd ut av sin naturlige posisjon, og hendene ligger med håndflaten opp. Han venter på noe. Han søker noe. Han er drita full og på jakt etter mer fyll i drømmene, men han har åpne armer.
Drittsekk, tenker jeg. Tenk på all den smerten du har voldet dine nærmeste. Hvis du i det hele tatt har noen nær lenger. Du har ikke sjans. Knytt neven, mann!

Jeg legger merke til jentene ved siden av meg. Antakeligvis noen år yngre. De er oversminket, sjangler, holder Smirnoff-flaska i den ene hånden og tobacaoen i den andre. "Faen så jævla kalt det er her", sier hun ene. Hun står og hopper med armene i kryss, men jakken er åpen. Godsakene må jo vises. Lenger vekke ser jeg et par som kliner. Han ser på henne med et vilt blikk, klar til å spise henne opp. Hun ser tilbake, mer nølende, men ettergivende. Krydrer på litt ekstra for han.
And love is not at victory march.
Jeg kjenner hvordan kvalmen stiger frem inni meg. Ser mer fokusert på alle individene på Ruten. Møteplassen. Samlingspunktet. Det sosiale hjørnet. Hallelujah!

Det er fulle mennesker, latterlige mennesker, redde mennesker, voldelige mennesker, kåte mennesker, ondskapsfulle mennesker, og det er mennesker som meg. På Ruten.
Noen småspringer for å komme over faresonen. To unge menn sitter ved veggen. Den ene gir en liten gjennomsiktig pose til den andre. Den andre smiler tilfredsstillende. Jeg ser på Ruten med nye øyne. Med forakt. Med hat. Jeg ser på alle menneskene som ødelegger livet sitt. Jeg ser på mitt eget. Jeg ser at jeg er en ynkelig person som ser på mennesker tape mot seg selv. Jeg velger å lukke igjen øyene. Jeg vil ikke se. Noen andre kan hjelpe de. Gåsehuden stikker nesten hull buksene, jeg drar glidelåsen helt opp til halsen.

Når jeg åpner øynene igjen, ser jeg engler med gule vester komme gående bortover asfalten. De marsjerer som i en tropp, har godt humør og er godt synlige. Jepp, de kan hjelpe. And from you're lips you drew you're hallelujah. De sier til alle som sover at de må komme seg videre, og søke hjelp. Jeg ser på med tårer i øyene. Jeg skal bli en ravn, tenker jeg. Jeg skal skinne i gult, selv om det ikke er min farge, og min vest skal være på alles lepper. Hallelujah!

Mannen på benken begynner å røre på seg. Han løfter hodet med det siste av respekt han har, og ser seg rundt. Er rød av flaushet og kulde og går vekk i retning Sanvedparken. Han knytter nevene. Jeg har lyst til å springe etter han og synge ut med Buckley's stemme I've seen this room, and I've walked this floor, ikke gå! Maybe there is a God above! Vær så snill, hold armene åpne!

Men jeg rører meg ikke av flekken. Står der som den patetiske lille stumtjeneren jeg er. Og river de godt planta røttene mine fra han.

Det er da Jeff Buckley tar den siste lange tonen. Halleluuuuuuuujah. Sangen har vart i 6 min&11 sek. Han trekker ikke pusten på 22 sekunder. Det gjorde ikke jeg eller ånden heller.

Hallelujah.
For helsikken.

© Moshuz

Kjerleik og anna piss

2006-11-10T22:45:00.000+01:00

Forelskelsen er over for denne gang, og kjærligheten må vise sin eksistens. At jeg plutselig skal skrive klisje er ikke endelig for din skyld, men for min egen. Jeg tror at kjærlighet er den største makten/kraften et menneske har, alt etter hvordan det annvender den. Det er så uendelig stor kraft i de ordene som blotter sjelen, og forteller om sin kjærlighet til medmennesket. Alikevel synes jeg at selve betegnelsen på kjærlighet har forandra seg litt de siste årene. Vi kan nå definere kjærlighet med moderne ord:

1 Skriftlige hilsener
Ofte et kjennetegn på slutten av tekstmeldinger, mailer, innleveringer på skolen osv. Opptrer nesten aldri i begynnelsen av et budskap, men kommer som avslutning/hilsen.
Eksempler
Kgid. Koz&klemz. Gla i deg.
Disse forkortelsene er også skjulte dokumentasjoner på hvilket forhold du har til mottaker.

Eksempler

Koz&klemz : Personen er en bekjent, gjerne en du har møtt, og du viser din bekreftelse på et fremtidig vennskap. Utrykket kan deles i to, men har samme betydning som ellers. Et påfølgende hjerte kan ikke tolereres, dette kan gi feil signaler til en potensiell voldtektsmann.

Gid: Enkelt og kortfattet måte å skrive "gla i deg". Personen er en venn, gjerne klassekamerat, og du setter pris på vennen. Trolig har dere ikke dype samtaler. Gid kjennetegnes ofte som et unskyldende begrep som "tilfeldigvis, og av gammel vane" havnet på slutten av meldingen til en kjekk fyr. I Norge oppfattes nemlig ikke Gid som en bekreftelse på kjærlighet, men tolereres på lik måte som Koz&klemz. NB! Utrykket "gid'a meg" må på ingen måte forveksles med kjerleiksutrykket Gid, pga faren for å virke selvdiggende.

Glad i deg: Uttales på samme måte som Gid uavkortet, men har en soleklar annen betydning. Glad i deg har strenge normer for nårtid det kan brukes. Mottaker skal være gammel bekjent, familiemedlem, eller ny/gammel flamme. Glad i deg brukes forresten ofte til å kaste mer fyr på flammen.

2. Berøring
Her: Fysisk kontakt mellom to eller flere mennesker. To er normalt å foretrekke.
Eksempel:

Klem: En hendelse som krever hele kroppen, og kan både gis - og tas i mot. Klemmer er ofte en begynnelse/avslutning på en sterk hendelse, og mange samtaler har kun som mål å nå denne berøringen. Klem fører som regel til en av påfølgende faser: skuffelse eller lettelse.

Eksempel skuffelse: du er på first date med en ung, atletisk mann og får kun klem før du går inn.
Eksempel på lykke: Du er på blind date med "Ung, atletisk mann" fra Blink, som viste seg å være alt annet en ung og atletisk og du får kun en klem før du går inn.

Kyss: Kan ofte kombineres med Klem, men kan følgelig opptre alene. Kyss er en berøring fra en persons lepper til en annen persons kroppsdel, som regel (heldigvis) i ansiktet. I Norge oppfattes kyssing som mer seriøst en klem, og bør derfor ikke forkomme på alle offentlig steder. Heftig klining (aka saftig kyssing) anbefales ikke å forekomme i følgende situasjoner: utenfor barnehagen, i baksetet (mens pappa kjører), i klasserommet med lærer tilstede, og enhver plass innenfor et areal på 10km fra mormors hjem. Saftig kyssing for første gang kan enten oppfattes som svært romantisk, eller svært ekkelt.

Kiss - i annen betydning enn beskrevet

Sex: Ofte en sluttbase hvor klem og kyss forekommer som oppvarming. Var før veldig tabu, men akksepteres i dag på samme måte som Koz&klemz. Er ofte i grenseland mellom lyst og kjærlighet, og blir mer og mer avbildet/kommentert i media. Sex gir grunnlag for mange skjellsord, feks **/#&, "!()"¤ og !=%&"¤*! og er den vanligeste årsaken til graviditet.
Da andre familiemedlemmer kan lese denne posten, ønsker ikke forfatter å gi mer detaljerte beskrivelser av sex, og ber om forståelse blandt lesere for det.

3. Andre måter
Det finnes flere andre måter å vise sin kjærlighet til en person på, og her er noen forslag som ikke blir beskrevet detaljert:
gave, smil, kommentar, donasjon av organ, bønn, dikt, sang, blomster, tjeneste og sist, men ikke minst: ordene som ikke krever forklaring

JEG ELSKER DEG

© Moshuz

Show me your enzym

2006-10-13T01:06:00.000+02:00

Det som er så ubeskrivelig fantastisk med mennesker, er at vi alltid har en lengsel etter å bli kjent med andre mennesker. Vi har små sirkler i hodet, hvor vi plasserer våre bekjente, etter hvor nærme de ligger hjertet ens. Et forhold mellom mennesker trenger ikke å være basert på det som blir sett, eller det som blir vist, men det som ligger å gjemmer seg langt bak fasaden.

Det finnes en mørk og skjult hemmelighet som jeg tenker det er på tide å avsløre, og det er at vi kan karakterisere homo sapiens inn i to grupper: de gode og de onde. De gode ser etter det som gjemmer seg langt bak i hvert menneske, og det som gjemmer seg langt bak,er nesten alltid noe som er basert på det gode. Men da drives jo jeg debatt med meg selv, for da betyr jo det at så og si alle mennesker er gode. Vi kan da med trygghet påstå at de usedvanlig gode menneskene, er de som klarer å se det gode i alle mennesker og bringe det i lys med litt lokkemat.

Jeg tror jo selvfølgelig at jeg er en av de spesielt gode menneskene. Jeg liker å bli kjent med folk på innsiden. Spesielt hvis innsiden er noe jeg kan se. Du skjønner, at fra mine yngre dager, har jeg alltid vært fascinert av det å se hva andre tygger på for tiden. Bokstavelig talt. Det er jo utrolig fascinerende å se hvilke matvarer du drøvtygger på, og hvor mange seeeeige tygg du trenger før du svelger.

Med jevne mellomrom hender det at jeg hører på stillheten mens jeg spiser maten min i ro og fred. Da blir jeg alltid positivt overrasket, når jeg hører den nydelige smattingen fra bakhold, med jevne, taktfaste tygg som et utdrag fra Bethovens 9.symfoni. Det beste og ultimate er når 4-5 mennesker holder samme takten, mens et par andre holder en monoton seighet i bakrunnen. Et orkester av smattende mennesker gir meg gåsehud på magen og smilehull i ørene. For en glede! For en salme!
Men det er kun en ting som kan måle seg med den sjelfylte, ergonomiske lyden:
Det visuelle.

En av mine store hobbyer er å gjette hva personen har spist i løpet av dagen. Jeg er teknisk sett proffessor i ernæringfysiologi. Det handler om å se på klysen i munnen som et puslespill. Så samler du sammen bitene – bit for bit. Etterhvert vil du gjenkjenne de enkelte individuelle matvarene. Du må huske å se godt etter, det er nemlig utrolig hvor mye som er plassert mellom fortennene, og i flytende form på tungen. Hvis du deretter setter disse bitene sammen, vil du kunne se helheten av den personens spisevaner. Hvis du er litt i tvil om hvilken matvare det er, kan du alltids ta et skritt nærmere personen og innhallere den herlige duften for å inkludere så mange sanser som mulig i denne prossessen. Med andre ord en meget praktisk måte å bli godt kjent med en person.

Jeg har en meget stor respekt for folk som velger å dele av seg selv på den måten, vi skulle gjerne hatt flere slike åpenhjertige mennesker i Norges samfunn. Jeg blir rett og slett forbannet på mamma i blandt, fordi hun oppdro meg til å lukke igjen munnen når jeg spiste. Vi ser jo at andre dyr spiser med åpen munn, har du kanskje sett en katt spise med leppene igjen? Burde ikke vi, menneskeaper, ta opp arven fra våre forfedre og ivareta denne tradisjonen?! Vær stolt av ditt fedreland og del enzymene med andre!

PS: Hvis du føler deg fornærmet eller skjelt ut i denne posten, så gi meg beskjed. Da kan jeg heller fortelle deg all min glede og entusiasme for smatting muntlig.

© Moshuz

Billettmerket: Trenger hund

2006-09-17T13:10:00.000+02:00

3-timers skolestil 14 sep 2006. Vi skal argumentere for at Henrik Ibsens stykke "Vildanden" fremdeles er aktuelt i dag. Valgfri sjanger. Tror sjangeren min ble kåseri.

Du har sikkert sett krapylet grave i blomsterbedet ditt, og du kan lukte det på mils avstand. De sikler i fanget ditt, og stapper den råtne kjeften i ansiktet ditt. De er kategorisert i raser og har et fellesnavn. De kalles hunder.

Jeg vil nå overbevise deg om at det er akkurat disse siklende stabeisten du trenger mest i livet. Jeg er pliktig til å informere om at dette kan bli dypt (bokstavelig talt), nærgående og faktisk litt personlig. Jeg vil derfor anbefale deg å lene deg tilbake i den herlige ergonomiske kontorstolen og innhallere så mye fersk oksygen du klarer.

Det finnes mennesker som lever hele livet på skyer, det finnes mennesker som varierer litt mellom skyene og havets bunn, og det finnes mennsker som tilbringer mesteparten av livet der nede. De benytter aldri muligheten til å svømme opp og trekke litt luft. Fra nå av kan vi kalle alle disse menneskene for vildender.

Hvis du tenker deg om, så er du født med en plan i livet. Det er en mening med ditt liv. Slapp av, jeg er ingen hysterisk predikant som vil lokke deg til å bli religiøs og leve prikkfritt resten av ditt evige liv. Dette er nemlig fakta.

Du er født inn i et strukturert samfunn. Det første de gjør når du endelig har kvitta deg med navlestrengen, er å sette deg på en vekt, måle høyden og telle hårstråene. Du er nå inne i et system, og vil resten av livet kun være et identifikasjonsnummer for Staten. Når du nå skal begynne å leve, har alle forventninger som de forventer at du skal leve opp til. Disse kan vi dele inn i følgende epoker:

Du skal bli født frisk med hode, armer og ben. Du skal gå på skole, gå på litt mer skole og bli drittlei av hele skolen. Så skal du gå på mer skole, bli rik, gifte deg med Fru D-Cup og få mange arvinger som kriger om formuen når du endelig er død.
I disse epokene hender det at folk mislykkes. Noen klarer ikke presset på skolen, mens andre faktisk ikke blir født med alle kroppslegemene i behold. Noen lengter etter kjærlighetn, men kjærligheten lengter ikke etter dem.

Be a dog!

Noen vildender bommer på de valgene de tar, og blir skutt. Veien ned mot havets bunn er den vanskeligeste veien du kan ta. Du kan velge å enten leve med skammen, eller drukne i den. Når jeg ser vildender som har bitt seg fast i bunnen, skulle jeg ønske at jeg kunne bli en hund. Ikke fordi jeg synes det er så utrolig kjekt med paringstid og urinerte lyktestolper, med fordi jeg vil svømme ned etter endene og tvinge de tilbake til en oksygenfylt tilværelse.

Det jeg egentlig prøver å si her, er at du vil oppleve reinkarnasjon flere ganger i livet. Hvis du er en vildand på vei mot bunnen, og innser at du ikke klarer å holde pusten lenger, så vær så snill, se etter hundene. La de bite tak i kroppen din og dra deg opp igjen. Det vil bli smertefult , men jeg kan love deg en ting: Når du endelig kan trekke pusten igjen har du fått livet tilbake igjen. Det er en gave, og du kan velge å ta i mot eller ikke.

Hvis du ser en vildand på vei mot bunnen, og kjenner at her må noe gjøres, så ikke nøl. Du mister verdifulle sekunder. Du kan aldri vite hvor lenge anden klarer å holde pusten. Få gjerne med deg andre hunder og hopp ut i vannet. Jeg vet at vannet er kaldt i Norge, men vi har råd til å trosse temperaturen.

Så hvis jeg en gang skulle bli skutt, så kan du gjerne bjeffe litt og komme etter meg. Jeg trenger deg.
Alle vil få bruk for en hund i sitt liv.
Hunden er jo menneskets beste venn.

Homoseksualitet

2006-08-30T00:55:00.000+02:00

Laura Schlesinger er en kjent radioperson i USA som gir råd til de som ringer inn.

For kort tid siden svarte hun en av innringerne, med henvisning til 3. Mosebok 18:22, at homoseksualitet er en vederstyggelighet, og kan under ingen omstendighet tolereres.

Det følgende er et åpen brev til Dr. Laura ført i pennen av amerikansk statsborger, hvis navn er ukjent:

Kjære Dr. Laura,

Takk for at du gjør så mye for å lære folk opp i Guds bud. Jeg har lært mye av deg, og jeg prøver å dele disse kunnskapene med så mange jeg kan. Dersom noen for eksempel prøver å forsvare homoseksualitet, så minner jeg dem bare om 3. Mosebok 18:22 der det det står klart og tydelig at homoseksualitet er en vederstyggelighet. Så er ikke det mer å snakke om.

Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud.

* Hver gang jeg brenner en okse som et offer vet jeg at dette gir en duft som behager Herren (3.Mosebok 1:9) Problemet er naboene.

* Jeg ønsker å selge min datter som slave (2. Mosebok 21:7) Med det prisnivået vi har i dag, hva mener du er en rett pris?

* I 3. Mosebok 24:44 står det klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt fra et naboland. En venn av meg sier at dette gjelder bare for meksikanere, og ikke kanadiere. Her trenger jeg hjelp. Kan jeg eie kanadiere?

* Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabatten. 2. Mosebok 35:2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?

* En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11:10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig. Hvem har rett?

* I 3.Mosebok 21:20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg må innrømme at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt, eller kan vi operere med litt slingringsmonn her?

* De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd ifølge 3. Mosebok 19:27. Hvordan bør de straffes?

* Jeg har lest i 3.Mosebok 11:7-8 at jeg ikke må røre noen rester av en død gris fordi det gjør meg uren. Kan jeg allikevel spille amerikansk fotball dersom jeg har hansker på?

* Min onkel har en gård. Han synder mot 3.Mosebok 19:19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre fordi hun går med klær som er lagd av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen bare for å steine dem (3.Mosebok 24:10-16)? Er det ikke like lett å brenne de til døde i et familieselskap slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3.Mosebok 20:14)?

Jeg vet du har gått i dybden på denne type problemstillinger. Så jeg er sikker på at du kan hjelpe meg.

Takk for at du stadig minner oss på at Guds ord er evig og uforanderlig.

Med hilsen en trofast disippel og tilbedende fan.

Hentet fra www.tull.no. De er litt geniale, de også. Hvis det folk forbinder kristne med i Norge, er hat mot homofile, så vil jeg ikke være kjent som en kristen. Når Bibelen sier ditt, men samtidig sier datt, da er det ikke til å ungå at en blir forvirret. Jeg elsker min neste. Kommenter hvis du tør. Du risikerer å få statskirka i mot deg.

Tidløs skjermsparer

2006-07-24T03:18:00.000+02:00

Jeg vil at du skal sette deg godt til rette. Nei, seriøst, jeg driter i om du ligger i sofaen med pc'en på fanget, tro meg, det blir vondt etter hvert, jeg vil at du skal sette deg godt til rette! Her anbefales gode, EU-godkjente, spesialdesignede kontorstoler, og en ergonomisk korrekt kroppsstilling. Du kan gjerne ha en cola (selvfølgelig uten sukker, vi har ikke råd til å bli sløve i huet nå), og litt snacks på siden. Dette er seriøse greier. Dette er stort. Dette er grensesprengende. Dette er heavy! Spenn setesbeltet og hold deg fast. Vi skal ut og.....reise!!

Skuffet? Ja, det ville jeg også blitt. Og ikke nok med det, vi skal faktisk bare en liten svipptur innom tankeverdenens ytterste profilerte hjerneceller. Nei, vi skal faktisk enda litt lenger, for dette er så heavy at fysisk humane hjerneceller kommer til å kjenne sine begrensninger allerede i startfasen. Vi dropper dermed alle hjerneceller og fornuft, og går ett hakk videre; vi inviterer en ekkel sak kalt fantasien med på denne reisen.

Nå forventer jeg at alle har brus og snacks på siden, og er godt plantet med ekstra gjødsel i stolen. Hvis du etter å ha fullført denne reisen tenker at jeg er en skrullette person uten noen sans for mening i livet, så får jeg heller risikere det. Det er verdt det.

Vi begynner med litt oppvarmning. Tenk på et trafikklys. Det har tre farger. Vi kan ha mange forskjellige kombinasjoner av hvordan disse lyser. Du kan feks bare la rødt lyse, og la de andre være av. Du kan ha på gul og grønn, uten rød. Du kan ha alle på, du kan ha alle av. Tilsammen har du en del kominasjoner. Hvis du henger med nå, så burde resten gå videre som et kakestykke.

Nå vil jeg at du glemmer trafikklyset.

Innbill deg en skjerm. Fordi noen her sannsynligvis ikke har så god fantasi, kan du, for enkelthetens skyld, innbille deg den skjermen du sitter og ser på akkurat nå. Hvis du ser litt nøye på denne skjermen, så vil du oppdage at det er prikker over hele skjermen. Det finnes ikke unntak, disse ørsmå prikkene dekker hele herligheten. Dette er noe jeg tror på fagspråket kalles pixler. (muligens feil, men du henger med, ikke sant?)
Hver bittelille pixel har sin egen tildelte rolle. Den får tildelt en farge, og tilsammen utgjør alle disse millionene av farger et fullkomment bilde - feks det lille søte krysset opp i høyre hjørne. I en film får pixlene beskjed om fargeendring omtrent 24 ganger i sekundet. Selvfølgelig er det flere tusen forskjellige farger denne lille prikken kan vise. Fargeendringene kan være ørsmå - eller store kontraster med bare et millisekunds tidsrom.

Okey, henger med? Tenkte ikke det, nei. Husker du trafikklyset? Alle kombinasjonene det kan vise? Hvis vi nå ber trafikklyset om å vise alle kombinasjonene av farger, så tar det ikke mange sekunder før vi har sett alle alternativene som finnes. Tenk deg å be den skjermen du har foran deg, om å gjøre nøyaktig det samme! Altså: Vi ber skjermen om å la alle de millioner av pixler vise alle de tusener av farger, i alle de uendelige kombinasjonene som finnes. Og konsekvensen? Skjermen vil vise masse kombinasjoner, og inni mellom alle disse kombinasjonene, vil det med jevne mellomrom likne på BILDER. Av og til vil disse bildene faktisk være gjenkjennelige. Og denne er faktisk litt kul: Hvis vi ser på denne skjermen en stund, vil skjermen en ellers annen gang vise et bilde av deg! Og ikke nok med det; det vil vise deg i alle slags situasjoner! Her er det faktisk bare fantasien som setter grenser! Den vil vise absolutt ALT som finnes nå, som var, som kommer til bli - til og med alt som umulig kan finnes!

Jeg vil kunne se meg selv som 40-åring med 4 barn, og litt etterpå som 9-åring med 13 barn. Jeg kan se Bush i kengurudrakt, Bono med tre hender, nabojenta med bart, huset mitt i et akvarium, meg selv drepe andre, Britney Spears som president, Kong Harald og Martha Loise gift, Johnny Depp hånd i hånd med meg, en katt med gjeller, en banan med pels, en baby som skyter J.F. Kennedy, Martin Luther King som president i KKK, en ape som mattelærer, The Beatles i bursdagsselskapet mitt (selvfølgelig uinvitert), Norge i krig med Nordpolen og en mobil med innebygget fallskjerm.

Me and Johnny, last summer

Jeg kan sitte her i en evighet og ramse opp alt som skjermen vil vise. Jeg skal spare dere for det. Bruk din egen fantasi. Kom igjen, make a dream. La pixlene på skjermen din vandre fritt. Følg etter!

And tell me what you see.

Jeg er forelsket!

2006-07-24T02:19:00.000+02:00

Ja, du leste riktig. Akkurat nå har jeg en pirrende følelse på innsiden av kroppen jeg aldri har kjent til før. Det kribler i hver eneste blodåre, og jeg kjenner gleden spres ut til hver neglerot. Jeg våkner opp med et smil rundt hjertet, munnen på stylter og øyene på utsiden av kroppen, og går tilbake til sengs i samme tilstand. Det er så bra, at jeg tror ikke jeg klarer å beskrive det. Jeg har vært så utrolig glad i det siste, uten egentlig å vite hvorfor. Jeg satt nettopp i sofaen på verandaen i to timer og smilte for meg selv. Jeg tenkte masse på livet, og hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg er kommet fram til den konklusjonen at jeg er forelsket - i livet. Det er som om jeg har møtt livet på ny, og fått sett på det med nye, oppklarte øyne.

Selvfølgelig har det vært masse bra i det siste, skal ikke legge skjul på det. Jeg tror faktisk jeg er utrolig glad på andre sine vegne, fordi når jeg vet at andre har det bra, da har jeg det også bra. Muse har feks kommet ut med nytt etterlengtet album, og skapt nye høydepunkter i øregangen min. Venner har funnet kjærligheten, og da blir jeg så fylt med glede at jeg takker Gud for at han elsket oss, slik at vi kunne elske andre! Sola skinner, og selv om jeg ser ut som grillede kyllingvinger når sola går ned, så betyr det ingenting, fordi jeg har kunnet være ute og hatt det kjekt med vennene mine.

Når jeg har dager hvor jeg er umenneskelig glad, da blir de små gode tingene åpenbart for meg.. Det skal plutselig så lite til for å glede en stakkars kyllingving. En varm Cafe Latte, et par rene sokker, et smil fra naboen, en smashet edderkopp, en klem fra lillebror, et hjerte i natta-meldingen og en ustemt gitar som venter på å bli spilt. Jeg blir så glad!

Det er stunder som dette jeg vet at The Man Above blunker til meg og sier: "Ingunn, nå kommer alt til å gå bra. Uansett hvor mørkt det kan se ut, hva andre sier, elle hvem du møter: Jeg er med deg, og alt vil løse seg! Du har fått den største gaven! LIVET! Ta i mot, og nyt det fullt ut, og del det med andre!"

Nå er jeg forelsket i livet, og det skal mye til for å få meg ned på jorda igjen. Kom igjen, bare prøv. Ta tak i anklene mine og hal meg ned. Du blir skuffet. Det skal mer til enn tyngdekraft. Det skal mer til enn noe fysisk, noe vi kan ta og føle på. Men jeg vet at forelskelse er skummel å bli forelsket i, fordi jeg vet at det vil dabbe litt av, at plutselig er ikke alt så sinnsykt bra lenger, at plutselig ser jeg tilbake til denne tia og tenker "fillen, hvorfor ødela alt seg?!" Men vet du hva? Den tid, den sorg. Nå skal jeg ha det sinnsykt bra i perioden framover, og se takknemlig mot himmelen for alle de fine øyeblikkene jeg får dele med vennene mine. Forelskelsen vil gå vekk, men jeg vet at det kun er ekte kjærlighet som er villig til å holde fast i gode og onde dager.

Dette var veldig spontant skrevet, og jeg velger å ikke lese i gjennom før jeg poster. Hvis jeg er deppa om et halvt år, så kan jeg se tilbake og vite at dette var mine spontane gledestanker som beskrev akkurat hvordan jeg hadde det. Og det vil gi meg håp, et håp at det vil gå bra igjen.

I live for now - and pray for then.

Ingenting om allting

2006-07-14T00:10:00.000+02:00

Vi liker å vite at Mount Everest er nøyaktig 8850,37 meter over havet, at fingerneglen vokser med 3 cm i året, at noen kan springe 100 meter på 9,76 sek, at et milligram for mye kokain fører til kortslutning i hjernen, at bussen går alltid 2 minutt før tiden og at morra di veier 83 kg.

Vi anses som dumme hvis vi tar 3 spiseskjeer med salt, når det egentlig skulle være teskjeer, hvis vi setter grandien på 20 grader i stedet for 200, hvis arealet av leiligheten din angiveligvis er 56 kvadratkilometer og hvis du raser over prisene i Spania, når utregningen viser at du betalte 13.689 euro for en kinobillett.

Egentlig liker homo sapiens å sette mål på ting og hendelser i livet.

Som jeg skrev i sist post, så tror jeg at vi alle har en evighet i vente, og at hva den evigheten skal bestå av, er opp til den enkelte. Ordet evighet blir faktisk brukt i så mange sammenhenger, at vi tenker ikke over det. I Wikipedia står det: "Evighet er et begrep om tid som aldri ender." Dette går selvfølgelig på en lang rekkevidde over min grensesprengende fantasi, for hvis jeg har problemer med å beskrive ingenting, da har jeg i alle fall problemer med å beskrive evigheten!
På en måte synes jeg at det er litt ekkelt å tenke på at den sjelen jeg har nå, kommer aldri til å slutte å eksistere. I Norge lever vi livet vårt etter faste prinsipper. Mange av disse prinsippene er faktisk lovgitte.

Oppskriften på en vellykket liv er omtrent slik:

Bli født normal. 10 fingre og tær er å anbefale.
Få en utdannelse
Under utdannelsen skal du ha venner, sportslige ferdigheter, musikalitet og helst være fast blodgiver
Få en jobb av dine interesser hvor dine ferdigheter blir satt på prøve (les: moneymoneymoney)
Gift deg og gi ættetreet nye grener
Dø gammel. Jo flere personer i begravelsen, dess bedre person var du. (les: rikere)

Det er ganske interesant at de fleste mennesker som lever i vårt samfunn, har som mål å leve et slikt liv. Selv om jeg har problemer med å forstå at det faktisk finnes en evighet i blandt oss, så har jeg enda større problemer med å forstå at det finnes folk som IKKE tror det er en evighet. Jeg forstår nesten ikke vitsen med å prøve å følge den listen ovenfor, når du tror at en dag blir alt tatt fra deg og alt blir svart.
Når du puster ut ditt siste åndedrag, da har du brukt omtrent 72 år av ditt liv, og du vet at nå dør jeg, nå blir alt svart, nei det blir ikke svart, det blir faktisk ingenting, og snart har jeg tenkt min siste tanke, nei forresten, dette ER faktisk min siste tanke.
Oi.
bip-bip-bip-bip-biiiiiip... ......i-n-g-e-n-t-i-n-g.....

Jorda er jo egentlig bare et lite pit-stop på vei til motorveien. Jeg håper jo at det varer ganske lenge, og at jeg får masse ut av det, ja faktisk, jeg vil nesten følge den listen ovenfor, men omtrent 72 år av evigheten er jo faktisk ingenting(!).For hvis evigheten er tid som aldri ender, så har jo tiden aldri startet heller, og da er 72 år bare en menneskerskapt inndeling som gjør at vi at en bursdagskake å glede oss til hvert år.

Okey, det går ikke an å beskrive evigheten, det går ikke an å innbille seg den heller, men jeg ser bare mer og mer likeheten mellom ingenting og allting.

Alt om ingenting

2006-06-20T00:05:00.000+02:00

I flere dager har jeg fundert over hvorfor jeg ikke kommer på noe å skrive om. Dette har ført til lettere frustrasjon, og i kveld har jeg stirret på en tom, hvit boks uten alfabetiske tegn. Er det virkelig ingenting som engasjerer meg?!

Det var da det slo meg. Jeg kan faktisk skrive om ingenting. For ingenting er vel mer fascinerende enn det?

Først kan vi ta for oss hva som ligger bak ordet ingenting. I Caplex står det så mye som..ingenting. Faktisk klarte jeg ikke å finne noen som helst beskrivelse av det ordet på nett. Det er vel derfor jeg liker det ordet så utrolig godt. Det er det ordet som har holdt meg våken i timesvis, og som jeg mener er umulig å beskrive. Det er derfor jeg vil prøve...

I ungdomsskolen lærer vi at de minste byggestenene i naturen er atomene. På videregående lærer vi at ungdomsskolelærere bare snakker bullshit, fordi atomene består utrolig nok av flere deler, nemlig elementærpartiklene.(protoner, nøytroner og elektroner). Og som om ikke DET er nok, så består faktisk disse igjen av noe som kalles kvarker. Nå konkurrerer naturligvis forskere om å finne ut hva kvarkene består av igjen, bare for å bekrefte at vi aldri vil finne den minste byggesteinen i naturen, rett og slett fordi det er umulig. (Ikke rist på hodet nå, fordi jeg vet at jeg har rett. Tror jeg.)

Så hva er da ingenting? Er ingenting en mangel på disse minste ukjente byggesteinene? Når jeg sier ingenting, er det fordi det er mangel på ord. Når jeg spiser ingenting, er det fordi det er mangel på mat. Når jeg føler ingenting, er det fordi det er mangel på følelser.

Jeg kjenner jeg blir uhyre frustrert av å skrive dette nå, pga mangel av ord å beskrive med.

Det er nøyaktig denne frustrasjonen jeg tror at forskningsmiljøene har hengende over seg. Hvorfor klarer de ikke å betegne ingenting? Hva hvis vi faktisk hadde klart å finne de minste byggesteinene? Har vi da ekskludert begrepet ingenting? Disse spørsmålene må naturligvis gjengis når det er snakk om the greatest bang of them all. Eksisterte det ingenting før det plutselig var to partikler som fant ut at de ville eksplodere og danne en fin planet med store veikryss, kokosboller og nymoderne aper? Hvor kom i så fall disse partiklene fra?

Jeg synes selvfølgelig at denne teorien er meget interesant, siden det lille jeg har sett av eksplosjoner i min omgangskrets har ført til ødeleggelse av noe som var. Eller som naturfaglæreren min sikkert hadde sagt det: en potensiell energi som overføres til en annen form som er vanskeligere å utnytte. Vi ser en nydelig by ved navn Hiroshima, så sier det PANG og det eneste vi kan se på mils avstand er svidd hud og spor av asfalt. Vi ser to fine tårn med fine arkitekstiske finurligheter i 2001, så sier det PANG og det eneste vi kan se er en støvsky over byen, to likfylte dumper i veien, og bilder av Bin Ladin på tv.
Big Bang var utrolig kult i så fall, fordi der var det en snill eksplosjon, som faktisk skapte jorden. Litt motsatt av det jeg kjenner til med andre ord, men jeg kan jo ikke alle detaljene, og gidder ikke å grave etter de heller.

Hiroshima - after

Gud er en veldig grei kar. Han har gjort det veldig enkelt. Hos Han eksisterer ikke begrepet ingenting. Han sier at før jorden ble til, eksisterte det ikke ingenting, fordi Gud har alltid eksistert. Han sier faktisk også at når mitt liv tar slutt, så eksisterer det ikke ingenting, men noe evig. Hva denne evigheten består av, er det opp til hver enkelt å bestemme. Selv om alt dette er veldig komplisert å tenke på, så har Gud gitt oss svaret der igjen. Han sier at når vi kommer til himmelen vil alle spørsmål bli besvart. Et genialt lokkemiddel med andre ord. Åh, som jeg gleder meg! :D

Så der har vi svaret. Caplex har altså sett lyset for lenge siden.

Evigheten er forresten et annet meget underlig ord. Hm. Jeg får vel skrive om det i neste post.

Med luft under vingene

2006-06-05T23:33:00.000+02:00

Du lister deg skamfullt inn i stuen, mentalt forberedt på dagens kjefte-tornado. Svetten titter forsiktig fram i det du ser mamma sitte på sofaen foran tv-skjermen. Katten ligger rolig i stolen. Du får et morderisk blikk limt på kroppen din med en gang du kommer inn. Øyene renner over av raseri og viser at du snart blir angrepet med nebb og klør.

”Hvor i all verden har du vært?!” Moren din står rett opp og ned på gulvet, med hendene knyttet og tennene bitt sammen. Jaha, tenker du. Så det er mamma som tok sjokoladen! Du analyserer flekkene rundt kjeften. Hun ser på deg rasende. Du forventer at i neste øyeblikk vil hun ta nazi-tegnet, og deretter sende deg i en god, gammeldags konsentrasjonsleir.
Det er nå du har trøbbel. Det DUMMESTE du kan svare er ”ikke noe sted”, og smile uskyldig. For da vet foreldrene dine med en gang at du har vært på en plass du ikke har lov til. Ikke spør meg hvorfor, de vet det bare. Det er en uskreven lov, en slags mekanisme som slår til i knollen deres. Eller et alarmsystem, som garantert fungerer bedre enn det på Munch-museet.

Du kan jo selvfølgelig være ærlig og si at du var hos Maria på fest, men da kommer det som alle tenåringer frykter fra sine foreldre. Nemlig, stillheten. Det lille, evige, halve minuttet hvor øyene deres er tømt for liv. Du kan lese i ansiktet deres hvordan hele din barndom blir oppramset på ny, og de tenker på hva som gikk galt i barndommen, som gjorde at du ville traumatisere det med alkohol på en fest hos Maria. Videre leser du skammen som de føler, over at de har mislykkes som foreldre. De innbiller seg at barnevernet banker på døren og drar deg ut av huset og inn på et fosterhjem hvor en svær kvinne med vorter skal ta seg av deg til du er 18 år. Dette halve minuttet er den verste tiden du kan oppleve i ditt liv, fordi du vet at når øyene deres sakte fylles opp med liv igjen, er healing-prossessen i gang. Foreldrene vet at nå må noe drastisk gjøres for at vorte-kvinnen ikke skal hente deg, og du blir derfor dømt til husarrest på livstid. Eller lenger. Uten strøm, og tørt brød og vann servert til frokost, middag og kvelds. Og kanskje, hvis du er heldig, litt saft på julaften.

Det siste alternativet er å lyge. Si at du ville bli en Mor Theresa, og besøkte derfor fengselet og spilte ”Her blir det liv” på gitar foran dødsdømte fanger, og delte ut hjemmelagde kaker for å trøste. Men hvis du har et par intelligente overhoder i huset, så ringer de nok til fengselet og finner ut at det eneste besøket ditt der, var på glattcella tidligere den måneden. Og da blir det garantert husarrest, men denne gangen uten brød.
Når foreldrene dine spør slik idet du kommer sent hjem, rasende og klare til å kjefte uansett hva du svarer, så har du ingen tid til å tenke. Så du blir dum i knollen og svarer ”ikke noe sted.”

Å, nei du. Det å ha tenåringer og foreldre i samme hus er ikke alltid enkelt. Vi forstår ikke hverandres språk, holdning og oppførsel.
”Kan jeg få litt penger til kinoen?” spør du pent, og faren din gir deg en jobbannonse i hånden.
”Hvorfor kan du ikke kjøre meg til Peter?” spør du frustrert, og moren din svarer ”fordi bilen er snart tom for bensin kjære, jeg har ikke fylt siden i morges.”
”Har vi mer brus igjen?” spør du forsiktig. ”Melka ligger i kjøleskapet, søtnos.”
Hvis mamma er trøtt, er det JEG som må gå og legge meg, og hvis pappa fryser er det JEG som må ta på meg ullgenseren.

Vi tenåringer har vår egen definisjon av ”perfekte” foreldre. Det er de som lar deg leve livet, ha fester, drikke mer øl enn en gjennomsnittlig fotballsupporter på hjemmebane, droppe ut av skolen og til slutt ende opp som en narkolanger på gaten, uten at foreldrene dine sier så mye som et pip. Deilig, ikke sant?
Men de aller fleste foreldre er verdensmestere i å gjøre oss flaue. De skal alltid gå i ekle, 70-tallsliknende badeklær. De tror muskelmassen er den samme som for 30 år siden, og prøver å stupe fra kanten, men lager et mageplask som skaper ny flodbølge i Asia. De kommer opp og håndhilser på alle vennene dine under bursdagsfeiringen. Og som om ikke det er nok, så insisterer de på å fortelle ”søte” historier fra når du var liten. For eksempel når du tisset på deg i barnehagen, og påstod at det var lille, søte Jonas med krøllene som tisset på deg, eller at du fremdeles trodde på julenissen i 7.klasse.

De har litt sånn omvendt filosofi. Den ene dagen er vi fremdeles de små ungene deres, og den andre er vi plutselig voksne. De fleste har vel fått en kommentar liknende denne: ”Nei, nå er du virkelig blitt så stor at du kan trø inn i de voksnes rekker! Ut og vask bilen, unge mann!”
Men dagen etter hører vi:
”Er du galen? Ikke tale om du skal ut i kveld! Du er jo bare et lite barn!”
Herlighet, de skifter jo mening oftere enn George W. Bush erklærer krig!
De er noen merkelige skapninger, men jeg har løst dette mysteriet! (takkekort kan sendes i posten) Tenåringer er voksne når foreldre trenger hjelp hjemme eller når noen må kjøpe melk. Vi er små barn når vi skal ut, være med venner, eller ha noen som helst form for en sosial tilværelse. Skal datteren ut med typen, er foreldrene overbevist om at hun kommer hjem igjen med aids i blodet, sex på hjernen og trillinger i magen.

Men jeg tror ikke at de kan noe for at de er sånn. Det har sikkert litt med deres egen oppvekst. Litt for mye ”flower power”, ”peace” og rare danseteknikker, spør du meg. Kanskje har sanger som ”Waterloo” og ”Katta vår” fått for mye spilletid i hodet, og ødelagt noen av de viktige sentrene.
Men de er kanskje ikke så gale å ha. Du får jo litt lommepenger i blant. Og middagen står alltid klar på bordet når du kommer hjem, og selv om det stinker fisk, så blir du i alle fall mett.

Jeg påstår heller ikke at vi tenåringer er perfekte. Vi har litt humørsvinginger i blant. Vi blir rasende hvis mamma glemmer å kjøpe cola, roper at vi hater alle i bygningen, springer opp på rommet og skriker at alle skal la oss være i fred. Så blir vi enda mer rasende når vi merker at de faktisk gjør det. Men vi er nesten perfekte.

I hele ungdomstiden maser de om at vi må bo hjemme, spare penger og bli ferdige med utdannelsen før vi flytter. Men den dagen vi står der med vitnemålet i hånden, kaster de oss ut med en liten koffert, låser døren, og stapper nøkkelen i maten til hunden. De gir oss vingene, men lærer oss ikke å fly. Så der står vi. Alene i ødemarken. Prøver å flakse litt, men får det ikke til. Prøver å gi hunden litt avføringsmiddel, men innser at hunden er blitt imun. Så da ender vi kanskje opp som narkolangere allikevel. Da er vel ”perfekte” foreldre og ”ikke-så-perfekte” foreldre ganske like, når alt kommer til alt?

Det er ikke til å ungå å bli forvirret av. Kanskje hadde ikke den hussarresten vært verdens undergang.
Det er ikke lett, for en stakkars liten pøbel av en ungdom, nå til dags.

2006-05-31T00:45:00.000+02:00

Selskapssyke 17 år

Av frykt for å virke som en selvopptatt liten drittunge, velger jeg å poste denne
posten. Ikke fordi jeg nødvendigvis ER en selvopptatt liten drittunge, det får du argumentere for/imot selv, men fordi i dag føler jeg at jeg har lovlig rett til å være en selvopptatt liten drittunge. Okey, kanskje ikke lovlig da, fordi jeg klarer ikke å henvise til noen paragrafer, men moralsk rett i allefall.

Det er 31.mai i dag. Åja, en helt alminnelig dag, tenker vel du, og ja, det er en helt alminnelig dag for meg også. Før var det ikke det, da pleide jeg å se fram til denne dagen di andre 364 dagene i året, og telle ned til klokka var 24.00, fordi da var det en start på mitt liv som voksen. Slik tenkte jeg hvert eneste år fra jeg var i stand til å forstå hvilken betydningsfull dag dette var. Planleggingen begynte som regel ved juletider, og da hadde jeg alltid klart hvem som skulle bli invitert i selskapet, og hvem som ikke skulle bli det. Lillebroren min, det stakkars lille krapylet, sto alltid på ikke-listen, og var bannlyst fra alle mine selskaper. Jeg visste hva som skulle spises, hvem som likte det, og hvem som ikke likte det. Jeg visste hva jeg skulle ha på meg, hva mamma fikk lov til å ha på seg, og hva som ingen andre fikk ha på seg. Det var alltid en fantastisk vellykket dag, med masse presanger, fargerike ballonger og gode kaker. Det var rett og slett min helt spesielle dag, hvor alle gledet seg på mine vegne.

Ved begynnelsen av ungdomskolen fortsatte denne pirrende følelsen. Jeg elsket dagen og alt ved den, og hadde en liten nedtelling for meg selv. SElvfølgelig skulle jeg være veldig hipp og kul, så jeg lot som jeg ikke brydde meg om dagen i det hele tatt, og viftet vekk etthvert forsøk på bursdagklem fra venner.

I dag elsker jeg dagen, og alt ved den. Jeg elsker å få bursdagsklemmer, hilsener, kort, meldinger og alt som finnes. Jeg har ikke like mye tid til å se fram til denne dagen som før, faktisk hadde jeg glemt at jeg det var min bursdag i dag, før noen minnet meg på det på skolen. Egentlig er dette den mest selvgode dagen som finnes. Personer gratulerer meg faktisk for at jeg ble født, og vi feirer og synger om hvor fantastisk det er at jeg kan feire min egen fødsel hvert år.

Men uansett hvor selvgod den er, så er det faktisk den ene dagen i året som er min. Jeg tviler på at folk faktisk tenker at "åh, jeg er så glad for at Ingunn ble født på nøyaktig denne dagen i 1989", men folk sier gratulerer med dagen til meg, og jeg blir veldig glad. Jeg trenger ikke noe mer, jeg trenger ingen fancy presanger, jeg trenger ingen svære kort, jeg trenger ingen store gratulasjoner på msn-nicket (selv om alt dette er utrolig kjekt da..), men for meg holder det lenge med å si: "Ingunn, gratulerer med dagen" og et lite påklasket smil som bonus.

Jeg blir 17 år, og det blir jeg bare en gang i mitt liv. I 24 timer har jeg offisiell rett til å feire at jeg har kommet gjennom 17 år uten varige men, og har tenkt å forsette med nye 17 år uten å blunke. Jeg skal ikke være halv-kvalmt sky og si at jeg "ser fram til det følgende døgnet med ro og eit lite smil om munnen", nei, jeg skal være ærlig og si at dette blir en utrolig fin dag som jeg ser fram til, og som jeg med hoppende hjerte skal nyte fult ut. Jeg skal sove lenge, jeg skal spise masse kake, og selv om jeg blir alene hjemme det meste av dagen skal jeg gjøre det best ut av det og gi meg selv en stor klem. Jeg skal nyte dagen uten for store forventninger, og vet du hva, jeg skal gjøre det med god samvittighet.

Jeg tar meg faktisk den ære, og sier gratulerer med dagen Ingunn, Colin Farrell, Clint Eastwood, Anna Jakobsen og Onkel Bent. Ha en fantastisk dag! =)

2006-05-23T14:45:00.000+02:00

En blogg er et sted hvor du deler en liten del av deg selv, og legger dette ut på et vidspennende internett, som selv farmoren din kan sjekke ut. Du tar en del av ditt svære puslespill av en kropp, og plasser denne biten i et enda større puslespill av et multimedium.

Forsvarlig?
Næh.

Stilig?
Jepp

Det er vanskelig å forstå hvorfor mennesker plutselig finner ut at
"Ey, dette var en morsom tanke. Jeg tror jeg legger ut dagboken min på nett, slik at alle kan vite hvem jeg hater, hvem jeg er forelsket i, og hvilke flauser jeg har. Da slipper jeg å bekymre meg for at lillebroren min skal lese i boka mi, og jeg kan leve lykkelig resten av livet"

Jeg elsker å lese andre sine blogger. Det som vi antar foregår på innsiden av en person, blir plutselig satt i lys idet personen setter ord på følelsene- ofte en helt annen belysning enn man først hadde trodd. Nå er det faktisk blitt så populært at norsklæreren geleider oss med vaklende steg inn i bloggverdenen, og slipper udyret løs. Hallelujah.

Så da er det gjort, jeg poster denne posten, og da har jeg i allefall begynt. Hvis du har noen forventninger, så stryk de. Jeg liker ikke engang å leve opp til mine egne. Men jeg kan love deg en ting; hvis jeg av en eller annen grunn føler for å poste mer på denne bloggen, så kan du være sikker på at det jeg skriver er ærlig, og ikke noe "pent og pyntelig som jeg tror du vil få en positiv opplevelse av å lese". Jeg skriver det jeg vil, og blir du provosert, så finnes det et søtt lite rødt kryss oppe i høyre hjørne.

Når det er sagt, så er jeg ei pyse, så noe revolusjonerende kommer dette ikke til å bli.

Fillen.

PS (Det jeg egentlig tenker, er at dette blir dautøft, og kjekt å eksperimentere med. Men du leste det ikke her..)